Madsens skildring av mennesker i mer eller mindre heroisk nakenhet forteller om en kunstner som søkte det allmenne og tidløse, hevet over den trivielle hverdag og i nær kontakt med naturen, også naturen i mennesket.

Sofus Madsen holdt betryggende avstand til alle modernistiske tendenser. Han fulgte slik den brede, trygge vei i sin kunst. Om han aldri så mye formet Lenins hode i leire – revolusjonær var Madsen ikke, hverken politisk eller i kunsten. Madsen tilhørte en generasjon av kunstnere for hvem det fremdeles var naturlig å lage skulptur av antikkens guder, idealisert og med alle attributter – for å gi dem en aktualitet i samtiden. Og i Madsens beste ting finner vi de inspirerte grep og de meningsladede positurer som bærer frem de temaene han ønsket å gi plastisk form.