Kanskje kan vi si at Madsen i sine kvinneskildringer søker det naturlige – i flere betydninger ordet, fra det naturalistiske formspråk til skildring av kvinnen som et naturnært vesen. Mens mannen i Madsens kunst uttrykker kraft og vitalitet, gir han ikke overraskende et noe annet bilde av kvinnen. Hun er gjennomgående mer passiv og uttrykker mer ynde og mykhet enn kraft.
Gravfred står som Madsens tidligste hovedverk, fra årene i København. En kvinne sitter mot en klippeformasjon med hodet skjult mellom korslagte armer. Formen domineres av den sterke vridningen i kroppen. Videre er formspråket mer naturalistisk enn det samtidige Viljen,og det rike spillet i overflaten, ikke minst i steinen, kan lede tankene til Rodin. Dette forteller at Madsen arbeidet med ulike formspråk samtidig – bestemt av hvilke motiv og temaer han ønsket å forme.
Hvorfor tittelen Gravfred? Den skal det ha vært en venn av Madsen som fant på, i etterkant. Det viktigste for den unge kunstner var å gi en overbevisende skildring av kvinnekroppen i en bestemt, teknisk sett krevende positur, få den til å virke naturlig i sin vridning.
Også her stilte Madsen seg overfor tekniske utfordringer. En kvinne rir på en bølge og skjermer seg mot morgensolen. Figuren og bølgen danner sammen en oppadstigende sirkelformet bevegelse, opp og rundt, som i en spiral.
Hvem er det så vi ser? Antagelig er det en mytologisk skikkelse – Venus, men ikke slik Botticelli skildret henne, stående på et stort skjell. Kanskje forteller Madsen med plasseringen av kvinnen på en bølgen noe om mennesket som naturvesen, så ubesværet i ett med naturelementene.
Torsoen gir en spennende sammenstilling mellom naturen og kunsten – i form av en kvinnekropp som er redusert til et skulpturfragment.
Madsen har her forent ungpikens ynde og den enkle, strenge form. Figuren er strengt symmetrisk. Beina står jamsides plantet i bakken, men samtidig er armene løftet i en bue over hodet, dels for å skjerme øynene og ansiktet mot den sterke solen, dels for å uttrykke ungdommens kraft og vitalitet. Hun løfter armene som for å ta imot solens kraft.
Skulpturen forteller om en fase i livet, overgangen fra barn til kvinne. De små brystene forteller om et menneske som er i ferd med å springe ut i blomst. Fremdeles er hun preget av barndommens uskyld, hun står der som et naturbarn, med armene som kronblader mot solen og dens varme kraft. Skulpturen slik den står i museet er da også gylden som farget av solen den unge piken er vendt mot. Ung pike er et vakkert lykketreff av en skulptur fra kunstnerens hånd.
Madsen har her formet den fullt utviklede kvinne, med rundede, bølgende former, armene ned langs siden og senket blikk. Kvinnen blir et uttrykk for stille kontemplasjon. Der Ung pike løfter sine armer er denne figuren gitt en mer statisk form, og med en liten oppmykning av den strenge symmetri ved at det ene benet er plassert noe foran det andre. Det er imidlertid interessant at Madsen heller ikke her bruker den klassiske kontraposto-stillingen.